Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Vi har prøvd å finne ord som kan beskrive tapet av et barn,men finner ingen.
Det nærmeste vi kommer i beskrivelsen av vår smerte er grusom,uutholdelig,pine,ubarmhjertig,hjelpeløs,mareritt,uoverkommelig,maktesløs.
Listen er lang,men beskriver allikevel ikke følelsen.
Det å måtte gå videre med livene våre uten Maya og kjempe seg tilbake til en normal hverdagen igjenn er den tyngste kampen noen kan gå i møte.
Den har kostet mange krefter og mye sinne frustrasjon og fortvilelse.For livet virker så utrolig meningsløst uten den lille jenten vår.
Tomrommet etter henne klarer man ikke fylle med noe.Det er en intens smerte som ligger i veien hele tiden.
Ingenting er det samme lenger nå som det mangler en,men vi prøver hardt vet at livene våre går videre,vet at virkligheten ligger å lurer bak neste sving.
Veien er lang og vi har et godt stykke igjen før vi har lært oss hvordan vi kan leve med sorgen og savnet etter Maya.Vi må ta små skritt av gangen men hvert skritt vil være Veien for å komme videre.
Men samtidig må vi få lov til å gå denne veien i vårt eget tempo.
For vi vil aldri glemme jenten vår.
Minnene hennes vil alltid være med oss,å minnene vi aldri fikk vil vi alltid savne.
Vi forventer ikke at folk skal forstå hva vi tenker og føler,men at disse tankene og følelsene blir akseptert.For ingen som ikke har mistet et barn kan forstå virkligheten vi lever i.
Vi prøver så godt vi kan for Thea og Patrick å finne tilbake til en normal hverdag og vi vil gjøre alt som står i vår makt for å gjennomføre det,men det er også viktig at de får minnes Maya når de har behov for det,de har mistet lillesøsteren sin på en traumatisk måte og vil heller aldri glemme henne eller minnene om det som skjedde.
Hun er og vil alltid være en del av vår famillie.
Selv om noen dager er tøffe og vi vil gi opp så vet vi at vi har hverandre og to barn til,å tanken på dette får oss til å kjempe seg opp igjenn.
Vit at dette er vår virklighet og vår hverdag vi befinner oss i en utenkelig situasjon som det ikke finnes noen fasitt svar på.
Vi kan ikke rømme for å hente nye krefter til å takle det vi er fanget i.Vi må jobbe hardt for å kunne å leve resten av våre liv uten Maya.
Så prøv å hold ut med oss vi kjemper en smertefull kamp for å komme tilbake,gi oss ikke opp for med tiden vil hverdagen gå lettere
2005 er Maya sitt år Livet hennes begynnte i min mage i februar.
I oktober var livet vårt helt fullkomment.Men tok brått slutt i november.Det vil være mange merkedager de kommende årene,vi vil alltid huske på disse dagene å vil makere dem for å minnes Maya
Vær ikke redde for å nevne Maya til oss dere gleder oss mye mer enn dere tror.Dere kan ikke gjøre smerten vår verre ved å sankke om henne for vi har det vondt nok fra før.Å dere må ikke være redde for å minne oss på denne tragedien for den er i tankene våre vært sekund av dagen.Selv om vi utadd virker som normalt har vi et stort innvendig sår som ikke gror,å det kan da være godt for oss å vite at flere minnes Maya og at hun ikke er glemt.
Det er så lett for omverden å tro at vi følger deres tempo i sorgen,men sånn er det ikke sjokket over å miste barnet sitt sitter ganske lenge i.Så når resten av omverden har fått det litt på av stand å hverdagen går sin gang først da begynner det å gå opp for oss hva som virkelig har skjedd.Når vi ser at alle rundt oss har det bra å klarer seg da kan vi senke skuldrene for så å sette igang med en tung og vond sorgprossess.Det er ikke lett for andre å forstå hvordan vi har det eller vite hva man kan si,å det finnes nok ingen fasit heller.Det letteste er nok å være naturlig å heller si at man ikke vet.
