Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Maya er født 25.10.05 Tirsdag klokken 06.43.
Hun er født i uke 33 Veide 1925g og målte 43cm ikke store jenten men så perfekt allikevel.Hun måttte ligge på nyfødtintensiv i 3 dager pga hun er født før uke 34,men hun var en av de sprekeste prematurbarna de hadde hatt.
Jeg fullammet henne fra dag 1 så vekten gikk opp med nesten 200gr i uken,det er mye for et prematurbarn.
Mandag 30.10.05 fikk vi reise hjem fra barsel med klarsignal om at jenten vår var helt frisk og at det kom til å gå bra.
Det var så godt å være hjemme,hele famillien hadde en egen ro
Hverdagen tok til og rutinene kom ganske så automatisk.Vi storkoste oss alt var så fullkomment.Hun var familliens lille øyestein Thea gledet seg sånn til å kunne trille tur å vise henne frem,på kvelden pleide de to ligge på gulvet å Thea forklarte at hun var Daddaen hennes å pratet om alt de to skulle gjør.Patrick klarte ikke holde fingrene unna han måtte bare hele tiden bort å gi henne en muss og kos om hun sov eller spiste spillte liksom ingen rolle.Hver gang han traff noen eller det kom besøk dro han dem i armen for å vise at vi hadde fått en baby å nå var han å blitt storebror.
Tirsdags kveld 15.11.05 lå vi lenge i sengen med Maya i mellom oss,lå bare å studerte henne å pratet om alle drømmene vi hadde for henne.
Ca 01.30 hadde hun fått mat å var klar til å bli lagt i vuggen.Pappaen la Maya ned i vuggen og alt så helt normalt ut, ingenting tydet på at hjerte hennes skulle slutte å slå få timer etterpå.
Han hvisket stille Sov søtt lille skatt susset henne på pannen og satt vekkerklokken på til neste måltid.
Før du var unfanget ønsket jeg deg
Før du var født elsket jeg deg
Før du hadde vært her en time
ville jeg gitt livet mitt for deg
Du er livets under
Onsdag 16.11.05 våkner jeg av at det er noe som ikke stemmer.
Hjerte dundrer i vill galopp.Tar Maya fort opp,men ingen tegn til reaksjon.Hun er fortsatt varm løper ut på bade tenker for meg selv at nå er du hysterisk slapp av ro deg så du ikke vekke de andre i huset.Men ser raskt at noe er galt.
Hører meg selv skrike før jeg synker sakte ned på gulvet.Kjenner noen som tar Maya ut av armene mine å får beskjed om å ringe AMK fort,men husker ikke nummeret alt som jeg gjør til dagen på jobb er borte.Føler meg som en udugelig person og mamma.
Du føler deg så hjelpesløs,blir lammet i hele kroppen tror at alt er en vond drøm du snart vil våkne fra.Men virkligheten innhenter deg fort når du opdager at to små barn stirrer på deg med store redde øyne.Hvordan skal du skåne dem samtidig som du gjør et iherdig forsøk på få liv i Maya?
Minuttene virker som timer,men når ambulansepersonalet står i døren kan du gi slipp,nå ligger Mayas liv i deres hender å vi sender noen bedende blikk om at de ikke må gi opp. Vi har gjort det som sto i vår makt,men det er ikke lett for oss som foreldre å måtte gi slipp på barnet vårt.Å overlate resten til fremmede.Du føler deg som den verste mammaen i hele verden.
Her sluttet jeg vel helt å eksistere har ikke mer å gi adrenalinet flommer over går rundt meg selv til Tommy får plasert meg tryggt i ambulansen.
Satt hele veien til sykehuset med et håp om at de hadde reddet henne Falt meg ikke inn at hun ikke skulle være blandt oss lenger.Det er vel en ganske utenkelig tanke for foreldre at barna våre ikke skal få vokse opp.
Men når Barnelegen kom i mot meg visste jeg det før hun fikk sagt noe.Det sto vel skrevet over hele ansikte hennes tenk å måtte gi den beskjeden fikk så vondt av henne "beklager det var desverre ikke mer vi kunne gjøre" Så der sto jeg helt alene å så livet mitt falle i gruss rundt meg mammahjerte mitt hylte av smerte magen krøllet seg sammen,men på utsiden var jeg forsteinet klarte ikke ta del i det som var skjedd gikk ut av meg selv.
Hele familien samlet seg på akuttmotaket for å gå inn til Maya det var ikke lett for noen av oss,vi visste jo ikke hva som ventet der inne.
Endel av meg nektet å innse at det var mitt barn for hun var så liten og kald kunne ikke forstå at det var jenten vår.
Måtte ta henne opp av den store sengen prøvde å varme henne igjenn,leitet etter livstegn så nesten at hun smilte til meg Det var vondt å se henne,men ville ikke gå fra henne heller måtta ha noen pauser det ble for mange inntrykk på en gang.
Følelsene var blandet og vi var alle i sjokk,men leitet etter noe å holde seg fast i et håp som kunne få oss til å klare å stå oppreist de neste dagene.
Men det finnes ikke noe håp det eneste du går hjem med er ett tomrom som du ikke klarer å fylle,et stort innvendig sår som ikke leger seg.
Livene våre ble brått og uventet revet i stykker, vi gikk å la oss kvelden før som de lykkeligste foreldre på denne jord å våknet til et ubeskrivelig mareritt.Det er ikke lett å forstå rekkevidden av det å miste et barn vet ikke rekkevidden selv en gang,men når du plutselig står midt oppi det uten forvarsel må du klarne tankene å ha begge beina godt plantet på jorden det er en knaltøff hverdag,men den går videre med eller uten deg så det er et valg om du vil følge med eller ikke.
Men vissheten om at Maya ikke skal vokse opp blandt oss gjør det umenskelig til tider å ta et standpunkt i dette valget.
